kvekke

• IPA^(key): /²kʋɛk.kə/

Onomatopoeic.

kvekke (present tense kvekkar, past tense kvekka, past participle kvekka, passive infinitive kvekkast, present participle kvekkande, imperative kvekke/kvekk)

1. (intransitive) to croak, ribbit

• kvekka

• kvekk

Compare Old Norse preterite hvakk, presumably of reconstructed Old Norse verb *hvekka. The transitive inflection has come into being either from an unattested Old Norse ancestor, or analogously to other labile verbs such as brenne, kveppe etc. The noun is derived from the verb.

kvekke (present tense kvekk, past tense kvakk, supine kvokke, past participle kvokken, present participle kvekkande, imperative kvekk)

1. (intransitive) to start, to jerk in surprise; to be startled

   Synonyms: kveppe, skvette, støkke

kvekke (present tense kvekker, past tense kvekte, past participle kvekt, passive infinitive kvekkast, present participle kvekkande, imperative kvekk)

1. (transitive) to startle

   Synonyms: skremme, kveppe, skvette, støkke

• kvekka (intransitive verb, gvekke)
• kvekka, kvekkja, kvekkje (transitive verb)

• kvekke til
• kvekken

• kvekk

kvekke n (definite singular kvekket, indefinite plural kvekke, definite plural kvekka)

1. a scare; something that startles one

• kvekkje

kvekke

1. neuter singular of kvekken

• “kvekke” in The Nynorsk Dictionary.
• “kvekka”, in Norsk Ordbok: ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, Oslo: Samlaget, 1950-2016
• “kvekke”, in Norsk Ordbok: ordbok over det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet, Oslo: Samlaget, 1950-2016